Jeg skal ærlig innrømme at jeg egentlig ikke likte Blondie noe særlig de første gangene jeg traff henne. Grunn? Jo, hun holdt det gående med bjeffing i flere minutter og var ikke sånn overinteressert i meg. Så er jeg ikke særlig vant med hunder som bråker heller, så det var litt ubehagelig. Men etter hvert som jeg fortsatte å true meg inn i hennes hjem, ble jeg kjent med Blondie på en annen måte. Fant jo ut etterhvert at det bare er lyd og tull i henne, og jeg velger å tro at etterhvert ble det gledesbjeffing i stedet for usikkerhet.
Blondie er glad i kos og har mange ganger rullet rundt på kjøkkengulvet mens jeg har kost med henne. Selv om hun er en vakker hund med tittel og greier er det hopp og sprett og morro med henne.
En morsom ting med Blondie er at hun har jo hukommelse som en gullfisk da. Så hver gang jeg gikk fra stua for å gå på do, så måtte Blondie gi fra seg et par bjeff når jeg kom ut fra doen igjen :p Så ble hun glad når hun så det bare var meg allikevel. 11.11.07